Oppsumering - kap. 17

Monopoloppløsning og nye aktører

Selv om media var under sterk politisk styring, var ikke folk flest veldig opptatt av begrepet mediepolitikk. Først ved stortingsvalget i 1981 ble mediepolitikk for alvor satt på dagsordenen av partiet Høyre. Etter valget dannet Høyre regjering, fra da skjedde det store endringer i norsk mediepolitikk.
Mediepolitikk handler om hvem som skal styre over medieutviklingen. Skal det være de som eier mediene, de som arbeider eller politikerne. Ett av de viktigste og mest sentrale målene for mediepolitikken er å styrke demokratiet, men også sikre ytringsfrihet og gi tilgang til alle som vil ytre seg. Ett annet sentralt mediepolitisk mål er å bevare de sosiale normene i samfunnet. Det har vært en tendens til at nye medium har måttet rette seg etter reguleringer, som f.eks kinoloven i 1913 og kringkastingsloven i 1933, der NRK fikk monopol på å drive med sendinger både på tv og radio.
Utviklinga i 1980-åra førte til store forandringer i den norske mediestrukturen. Nye institusjoner, nye eiere og endringer i innholdet i media endret hele medielandskapet. Monopolet som NRK hadde helt siden 1933 var nå avviklet og det var åpent for konkurranse, b.l.a kunne man gjennom satellitter og kabel-tv gjøre internasjonale sendinger tilgjengelige i norske hjem. Kommersialiseringen gjorde at innholdet i norske medier endret seg, det ble mer plass nå til underholdningsprogrammer.
I desember 1981 gjorde den nye kulturministeren fra Høyre, Lars Roar Langslet, det kjent at i en prøveperiode ville det bli gitt tillatelse til å drive nærradio, lokal-tv og videreformidling av internasjonale satellittsendinger for fjernsyn gjennom kabelnett. Det ble med andre ord en avvikling av NRK-monopolet og det ble åpnet for at andre aktører kunne drive kringkastingsvirksomhet.
En ny type medieeiere meldte seg da Orkla konsernet i 1983 kjøpte seg inn i kabelselskapet Janco, som hadde fått konsesjon. Mange private aktører gikk inn i radio- og tv-markedet. Noen gikk konkurs, andre trakk seg ut av slik virksomhet. De solide og langsiktige aktørene, som Orkla og Schibsted, festet et stadig sterkere grep om markedet. Resultatet ble at mediemarkedet i dag domineres av noen få men store selskaper. Nye finansieringsformer gjorde også at filmbransjen kunne skaffe mer kapital til å produsere filmer.
Den første kommersielle nordiske tv-kanalen var TV3, kanalen ble opprettet i 1987 og sendte fra London over satellitt. I 1988 var det bestemt at kabelselskaper ikke lenger måtte søke om konsesjon for drive med sendinger via satellitt. TV3 og TV Norge var de to første reklamefinansierte tv-kanaler i Norge og de fikk mange seere selv om bare de som hadde kabel tv og parabolantenne kunne se dem. Dette gjorde at prosessen med å opprette en kommersiell landsdekkende kanal som folk kunne ta imot med vanlig tv-antenne gikk fortere.
I 1991 ble det utlyst tillatelse for drift av TV2 som en riksdekkende kommersiell tv-kanal. TV2 var en reklamefinansiert kanal, med base i Bergen, som hadde samme forpliktelser som en allmennkringkaster. TV2 skulle ha et variert programtilbud, slik som NRK, men den skulle finansieres med reklame. TV2 sendingene startet i september 1992, og Norge fikk et duopol, altså et system hvor statlig og kommersielt fjernsyn drives ved siden av hverandre, og hvor begge har monopol på sin virksomhet. Det ble også utlyst tillatelse for drift av en riksdekkende kommersiell radiokanal, og P4 startet sendingene sine i 1993 og ble svært populær. NRK forberedte seg på den nye konkurransen gjennom å innføre forandringer både innefor tv og radio. Dagsrevyen flyttet fra klokka 19.30 til 19.00 og finpusset med ny studiodesign og vignett. Omleggingen av radioen enda var mer omfattende. Det ble etablert en ny kanal i tillegg til P1 og P2. P3 skulle rette seg mot ungdom og inneholde mye musikk.
I avismarkedet tok noen få eiere hånd om det meste. Orkla og Schibsted, samt A-pressen, ble de dominerende eierne i avismarkedet. Selv om eiersituasjonen endret seg raskt og dramatisk, har avismangfoldet vært ganske stabil i samme periode.